En illsint narvikværing

Ja, det er faktisk sant!
Søndag formiddag, på vei fra sentrum til Bjerkaker, fikk jeg kjenne på en illsint narvikværing! Det skjedde da Wille, Godis og jeg kom gående sørover mot Bjerkaker. Som mange av dere vet, er ikke Wille en spesielt omgjengelig hund når det kommer til andre hunder. (Hun har en tendens til å "smake" på andre hunder...les:bite seg fast!) Rett nedenfor Fylkeshuset "noterte jeg" at det gikk en slags polarhund foran oss, men han og eieren forsvant ned mot taxisentralen og jeg tenkte ikke mer på den. Ikke før jeg passerer mannen og hunden som står ved inngangen til kiosken og vi går oppe langs Strandveien. På et blunk er polarhunden løs og kommer byksende imot oss mens han knurrer og bjeffer om en annen. Jeg fikk et par sekunder ekstra på å områ meg da han ikke klarte å komme over snøskavla på første forsøk, men med ny tilfart var han straks på vei over kanten. Jeg hadde full kontroll på Wille (og Godis uten at det er spesielt nødvendig i situasjoner som denne!) og kunne ikke annet enn å BRØLE til den andre hunden.

-NÆÆÆI

-HOLD DÆ UNNA, HOLD DÆ UNNA SA Æ

-DETTE E MINE HUNDA

og en hel masse annet som delvis ukontrollert kom ut av min brølende munn. Og heldigvis hjalp det! Polarhunden stakk tilbake til eieren sin (som forøvrig burde fått en egen lekse lest meget tydelig for seg!) Det var på dette tidspunktet jeg innså at brølingen min hadde foregått på kav NARVIKværing.

Det bor altså en illsint narvikværing i meg, folkens! Så pass opp :)